Kronikk av Tor Henning Ramfjord, styreleder i GCE NODE og administrerende direktør i National Oilwell Varco Norway og Anne-Grete Ellingsen, administrerende direktør i GCE NODE. Publisert i Stavanger Aftenblad 15. april 2016.
På Karmøy skal Hydro investere milliarder i ny og bedre produksjonsteknologi – og en betydelig utvidelse av kapasiteten. Staten bidrar stort; med lave strømpriser, 1,6 milliarder kroner i direkte støtte og kompensasjon for CO2-avgift. Det statlige bidraget gjør Hydro i stand til å bli en verdensledende produsent av aluminium med det laveste utslippet av CO2 per produsert enhet.
Hovedtyngden av aluminiumet eksporteres og erstatter aluminium produsert med høyere CO2-utslipp i andre deler av verden. Selv om utslippene per produsert enhet er lavere enn tidligere, øker det totale CO2-utslippet som følge av kapasitetsutvidelsen. Regjeringen slår fast at satsingen på Karmøy er del av det grønne skiftet.
Det er all grunn til å gratulere Hydro og applaudere Norge med et godt næringspolitisk tiltak i en tid med økende ledighet og lave investeringer.
Samtidig er det interessant å trekke en parallell til olje- og gassindustrien, som med tilhørende oljeservicesektor står for 20 prosent av bruttonasjonalproduktet og leverer produkter til et globalt marked – også med lavere CO2-utslipp enn sine konkurrenter. Bransjen jobber aktivt med å øke sin globale konkurranseposisjon og gjøre prosessene mer bærekraftige.
Norsk gass erstatter energi produsert fra kilder med høyere CO2-utslipp både i Europa og globalt. Norsk gass er således en del av det grønne skiftet i Europa, og energimengden som eksporteres tilsvarer ti ganger dagens norske vannkraftproduksjon eller 160 000 vindmøller på land.
Oljeserviceindustrien er en høyteknologibransje med høy andel utenlandsk eierskap og høy verdiskaping per sysselsatt. Bransjen er i kraftig omstilling. Lave oljepriser og høyt kostnadsnivå har medført nærmest full stopp i investeringer nasjonalt og globalt. Kraftige tiltak er satt inn for å redusere kostnader og tilpasse kapasiteten. I første runde med nedbemanninger fant mange av de oppsagte jobb i andre bransjer, helt i tråd med Regjeringens ønske om å flytte kompetanse og kapasitet til andre deler av økonomien. I nedbemanningsrunde 2 og 3 begynte bedriftene å skjære i kjernekompetansen. Mange oppsagte har ikke funnet nye jobber og arbeidsledigheten øker. Flere bedrifter har nå mer enn halvert sin bemanning og «tørken» ser ut til å vare ut 2017 og deler av 2018 før balansen i oljemarkedet og prisutviklingen tilsier at markedet begynner å komme tilbake. Spørsmålet er om bedriftene klarer seg gjennom denne perioden.
Alle er enige om at det er viktig å få nye bein å stå på for å dempe svingene i sykliske næringer. Det jobbes med mange satsinger for å flytte teknologi og kompetanse til nye områder der erfaringene fra oljeservice kan utgjøre en forskjell. Dette krever tid og kapital og bidrar ikke til overlevelse på kort sikt.
Olje- og gassindustrien opplever i dag liten vilje fra Staten til å bidra med målrettet innsats i den omstillingen som pågår. Innsatsen til FoUI er økt betydelig, men det krever kapasitet og kapital som mange både små og store bedrifter nå ikke har. Det er stort fokus på og mye midler til gründere, men kun 20 millioner er bevilget til omstilling langs den hardt rammede kyststripen som utgjør kjernen i industrien.
I fjor høst kom en rapport fra Norsk olje og gass som viser at 22 marginale utvinningsprosjekter på sokkelen kan igangsettes, gitt mindre tilpasninger i rammebetingelsene. Dette er prosjekter på eksisterende felt – eller små, nye felt – som kan knyttes til eksisterende infrastruktur. Det er tidskritisk å utvinne disse ressursene før infrastrukturen fjernes eller settes ut av drift. En serie nye prosjekter vil ikke bare sikre nye inntekter til Staten, men vil også være et viktig bidrag til industriens behov for å beholde kompetanse i en periode med prosjekttørke.
Regjeringserklæringen sier endringer i petroleumsskattesystemet skal vurderes med sikte på å bedre ressursforvaltningen og øke utvinningsgraden i felt i drift og marginale felt. Så langt har det ikke vært vilje til å omsette dette til praktisk politikk.
Regjeringen er tydelig på at olje- og gassindustrien vil spille en vesentlig rolle for Norge i mange tiår framover. Spørsmålet olje- og gassindustrien nå stiller seg, er om Regjeringen er villig til å bidra slik at industrien kan bevare nødvendige kapasitet og kompetanse til markedet kommer tilbake?
