Kronikk av Høye G. Høyesen, administrerende direktør i GCE NODE. Publisert i Fædrelandsvennen 20. april 2020.
150 flytende vindturbiner i Nordsjøen vil skape nye jobber og betydelige inntekter, og samtidig få fart på den grønne teknologiutviklingen.
Med berettiget stolthet kunngjorde olje- og energiminister Tina Bru nylig at Norge, med Equinor i spissen og med solid støtte fra Enova, skal bygge verdens største flytende vindpark. 11 vindturbiner på Tampen-feltet i Nordsjøen skal gi fornybar energi til Snorre- og Gullfaks-feltet. Vindparken vil redusere de årlige CO2-utslippene tilsvarende utslipp fra 100.000 personbiler, og bidra til at Norge fortsetter å ha en av verdens reneste prosesser for utvinning av olje og gass.
Hywind Tampen er et eksempel på hvordan teknologi og kompetanse fra olje- og gassindustrien både utvikler nye næringer og skaper fortgang i det grønne skiftet.
Utviklingen av flytende vindkraft startet med en enslig Hywind-turbin på Vestlandet i 2009. Åtte år senere åpnet pilotanlegget Hywind Scotland med fem vindturbiner (totalt 30 MW), og nå starter altså arbeidet med Hywind Tampen med sine 11 vindturbiner (totalt 88 MW).
Nye næringer utvikles trinnvis. På veien mot en industrialisering av flytende offshore vind, er det viktig at Norge gir konsesjon og støtte til nye og større trinn. I lys av lavere aktivitet som følge av korona-pandemien, fall i oljeprisen og svak kronekurs, bør Norge allerede starte en forstudie for etablering av et storskala havvindprosjekt.
Prosjektet bør komme på Utsira Nord-feltet, i et område som Stortinget allerede har definert som egnet for havvind. Her kan en større vindpark, med anslagsvis 150 vindturbiner, gjøre det mulig å få kostnadene ned til et nivå som er konkurransedyktig med andre energiformer. Kanskje staten bør gå inn som oppdragsgiver på lik linje med hva som ble gjort da man opprettet Statoil?
Norge rakk aldri å ta en ledende rolle innen bunnfaste vindturbiner til havs, men innen flytende havvind er vi helt i tet. Om vi klarer å opprettholde utviklingstakten, vil norsk industri kunne eksportere løsninger for miljøvennlig havvind til hele verden.
En havvindpark på Utsira Nord kan brukes til å produsere strøm til olje- og gassinstallasjonene i området og dermed ytterligere redusere CO2-utslippet på norsk sokkel. I perioder med mye vind kan overskuddsstrøm sendes til land, og i perioder med mye vannkraft og mindre vind kan strømmen gå motsatt vei.
Leverandørindustrien, som NODE-klyngen samler på Sørlandet, er Norges nest største næring (etter produksjon og salg av olje og gass). Rundt 70 prosent av leverandørbedriftenes virksomhet er på norsk sokkel, mens rundt 30 prosent er utenlands. Aktivitetsnivået på norsk sokkel er altså livsgrunnlaget for leverandørindustrien.
Dobbelkrisen (pandemi og oljeprisfall) som har truffet norsk næringsliv, gjør at oljeselskapene har kuttet kraftig i sine investeringer. Konsekvensen er at en allerede hardt prøvet leverandørindustri må forberede seg på lavere aktivitet omgående og tilnærmet full stopp i nye prosjekter fremover. Store nedbemanninger er i ferd med å bli iverksatt, og risikoen for å miste viktig kapasitet og kompetanse er stor. Det vil både skape problemer for fremtidig olje og gassvirksomhet, og det vil gjøre overgangen til et lavutslippssamfunn enda mer krevende. Dette fordi det er ingeniørene og fagarbeiderne i leverandørindustrien som besitter den kompetansen som trengs for å utvikle og industrialisere havvind, karbonfangst og annen grønn teknologi.
Hvis disse bedriftene legger ned virksomheten, vil vi som nasjon stå dårligere rustet til å komme gjennom det grønne skiftet og utvikle ny grønn industri. I tillegg vil oppsigelser og konkurser føre til at mange lokalsamfunn står uten viktige hjørnestensbedrifter når vi er gjennom denne krisen. Tiltak som bidrar til å opprettholde aktiviteten i Norge må derfor ha høyeste prioritet, det er viktig for å sikre arbeidsplasser i bygd og by. Et storskala havvindprosjekt vil være ett godt slikt tiltak.